Fosnæs Landbrugsskole 1897

Torbjørn Oustorp forteller om sitt første år på hvalfangst i 1954 som 17-åring, i en tid hvor dette var vanlig for unge menn fra hans miljø. Han beskriver reisen fra Norge til Sørishavet, med stopp i blant annet Dakar og Cape Town, og hvordan hvalfangstekspedisjonene var organisert med mange båter knyttet til ett kokeri. På fangstfeltet besto hverdagen av hardt arbeid, lange vakter og enkle forhold. Oustorp jobbet i maskinen som smører og gir innblikk i både det tekniske arbeidet og livet om bord, preget av kameratskap og disiplin. Lønnen var basert på fangstresultatet og ble opplevd som god. Han forklarer også hvordan selve hvalfangsten foregikk – fra jakt og avliving med harpunkanon til videre bearbeiding på kokeriet, hvor hvalen ble flenset og brukt til oljeproduksjon. Samtidig viser han en viss ambivalens i ettertid, spesielt rundt selve avlivingen av dyrene. Til slutt reflekterer han over tiden som en spesiell og unik opplevelse som ikke lenger finnes, og hvordan han etter flere sesonger sluttet da han ønsket et familieliv på land.

Torbjørn Oustorp forteller om sitt første år på hvalfangst i 1954 som 17-åring, i en tid hvor dette var vanlig for unge menn fra hans miljø. Han beskriver reisen fra Norge til Sørishavet, med stopp i blant annet Dakar og Cape Town, og hvordan hvalfangstekspedisjonene var organisert med mange båter knyttet til ett kokeri. På fangstfeltet besto hverdagen av hardt arbeid, lange vakter og enkle forhold. Oustorp jobbet i maskinen som smører og gir innblikk i både det tekniske arbeidet og livet om bord, preget av kameratskap og disiplin. Lønnen var basert på fangstresultatet og ble opplevd som god. Han forklarer også hvordan selve hvalfangsten foregikk – fra jakt og avliving med harpunkanon til videre bearbeiding på kokeriet, hvor hvalen ble flenset og brukt til oljeproduksjon. Samtidig viser han en viss ambivalens i ettertid, spesielt rundt selve avlivingen av dyrene. Til slutt reflekterer han over tiden som en spesiell og unik opplevelse som ikke lenger finnes, og hvordan han etter flere sesonger sluttet da han ønsket et familieliv på land.

Torbjørn Oustorp forteller om sitt første år på hvalfangst i 1954 som 17-åring, i en tid hvor dette var vanlig for unge menn fra hans miljø. Han beskriver reisen fra Norge til Sørishavet, med stopp i blant annet Dakar og Cape Town, og hvordan hvalfangstekspedisjonene var organisert med mange båter knyttet til ett kokeri. På fangstfeltet besto hverdagen av hardt arbeid, lange vakter og enkle forhold. Oustorp jobbet i maskinen som smører og gir innblikk i både det tekniske arbeidet og livet om bord, preget av kameratskap og disiplin. Lønnen var basert på fangstresultatet og ble opplevd som god. Han forklarer også hvordan selve hvalfangsten foregikk – fra jakt og avliving med harpunkanon til videre bearbeiding på kokeriet, hvor hvalen ble flenset og brukt til oljeproduksjon. Samtidig viser han en viss ambivalens i ettertid, spesielt rundt selve avlivingen av dyrene. Til slutt reflekterer han over tiden som en spesiell og unik opplevelse som ikke lenger finnes, og hvordan han etter flere sesonger sluttet da han ønsket et familieliv på land.

Torbjørn Oustorp forteller om sitt første år på hvalfangst i 1954 som 17-åring, i en tid hvor dette var vanlig for unge menn fra hans miljø. Han beskriver reisen fra Norge til Sørishavet, med stopp i blant annet Dakar og Cape Town, og hvordan hvalfangstekspedisjonene var organisert med mange båter knyttet til ett kokeri. På fangstfeltet besto hverdagen av hardt arbeid, lange vakter og enkle forhold. Oustorp jobbet i maskinen som smører og gir innblikk i både det tekniske arbeidet og livet om bord, preget av kameratskap og disiplin. Lønnen var basert på fangstresultatet og ble opplevd som god. Han forklarer også hvordan selve hvalfangsten foregikk – fra jakt og avliving med harpunkanon til videre bearbeiding på kokeriet, hvor hvalen ble flenset og brukt til oljeproduksjon. Samtidig viser han en viss ambivalens i ettertid, spesielt rundt selve avlivingen av dyrene. Til slutt reflekterer han over tiden som en spesiell og unik opplevelse som ikke lenger finnes, og hvordan han etter flere sesonger sluttet da han ønsket et familieliv på land.

Torbjørn Oustorp forteller om sitt første år på hvalfangst i 1954 som 17-åring, i en tid hvor dette var vanlig for unge menn fra hans miljø. Han beskriver reisen fra Norge til Sørishavet, med stopp i blant annet Dakar og Cape Town, og hvordan hvalfangstekspedisjonene var organisert med mange båter knyttet til ett kokeri. På fangstfeltet besto hverdagen av hardt arbeid, lange vakter og enkle forhold. Oustorp jobbet i maskinen som smører og gir innblikk i både det tekniske arbeidet og livet om bord, preget av kameratskap og disiplin. Lønnen var basert på fangstresultatet og ble opplevd som god. Han forklarer også hvordan selve hvalfangsten foregikk – fra jakt og avliving med harpunkanon til videre bearbeiding på kokeriet, hvor hvalen ble flenset og brukt til oljeproduksjon. Samtidig viser han en viss ambivalens i ettertid, spesielt rundt selve avlivingen av dyrene. Til slutt reflekterer han over tiden som en spesiell og unik opplevelse som ikke lenger finnes, og hvordan han etter flere sesonger sluttet da han ønsket et familieliv på land.

Gjerdesamlingen: Øystein Gjerde begynte denne innsamlingen i 1979. Med seg i innsamlingsarbeidet hadde han Anne Grethe Huseby, Per Ola Nyhus og Svein Aakerholt.

Bildet viser en kopi av et kart fra 1700-tallet.